Å skape en "15-minuttersby": Vil Melbourne klare å knytte lokalsamfunnene tettere sammen?

For noen år siden satte delstatsmyndighetene i Victoria i gang det de kalte Plan Melbourne 2017-2050, som er myndighetenes visjon for hvordan byen skal utvikle seg i løpet av den neste 35 årene for å ivareta og utvikle sin profil som en bærekraftig og levende verdensby.

Utviklingsstrategien er basert på et populært byplanleggingskonsept kalt "15-minuttersbyen". Det ble popularisert av den parisiske professoren Carlos Moreno, og var på sin side basert på en tidligere planleggingsteori om "20-minuttersbydeler".

Selv om ordvalget og antallet minutter varierer litt, setter begge konseptene mennesker og behovene deres i sentrum. Ifølge dette prinsippet er planen at Melbournes bydeler innen 2050 skal være inkluderende, levende og bærekraftige.

Hva er en 15-minuttersby?

15-minuttersbyer setter mennesker i sentrum for byforvandling. Tanken er at alle i en by skal ha tilgang til tjenestene de trenger for å leve, lære og trives innen 15 minutters gange eller sykling fra der de bor. Det omfatter arbeidsplasser, butikker, utdanningsinstitusjoner, helsetjenester og underholdning.

Konseptet 15-minuttersby oppsto på Sorbonne-universitetet i Paris, og har fått innflytelse over hele verden i de siste årene. Men ikke essensen i konseptet vil kanskje ikke føles som en nyhet for alle. For det er den ikke. Tanken om en 15-minuttersby er en ny versjon av gamle prinsipper om en levende, selvberget bydel som oppsto så langt tilbake som på 1920-tallet.

I begynnelsen av forrige århundre introduserte byplanleggeren Clarence Perry konseptet om en 20-minuttersbydel i USA, hvor mennesker sto i sentrum for byutviklingen. Boligområder skulle organiseres rundt behovene til beboerne, og alle grunnleggende tjenester skulle være innenfor gangavstand.

Det å kunne gå til steder var et viktig prinsipp for Perry, som utviklet konseptet sitt delvis som en reaksjon på bilens fremmarsj og hvordan den la føringer for utviklingen av industrialiserte byer.

I tillegg til 15-minuttersbyen la Perrys konsept grunnlaget for andre byplanleggingskonsepter som "Ny urbanisme", og den har inspirert planleggere over hele verden til å utvikle byer hvor mennesker står i "sentrum". Byer som Melbourne.

Stor by, stort folketall og store planer.

Melbourne er Australias raskest voksende by med en forventet befolkningsvekst på 2,9 innen 2051 (for øyeblikket bor det knappe 4,9 millioner mennesker i Melbourne).

Melbourne-planen ble vedtatt for å ta hånd om denne forventede veksten ved å få på plass lokal infrastruktur, boliger, kollektivtransport og, ikke minst, for å imøtekomme behovene til en by i vekst. I tillegg må byplanleggerne ta høyde for de endrede omstendighetene som en kystby kan forvente i en tid med betydelige klimaendringer.

Den forventede befolkningsveksten kombinert med de endrede omstendighetene som klimaendringene fører med seg, krever at man har et organiseringsprinsipp å forholde seg til for å gjøre Melbourne fremtidssikker. Dette prinsippet er 20-minuttersbydelen.

Melbourne til fots, ikke med bil

Marcus Dessewffy er prosjektleder for teamet som arbeider for å implementere konseptet 20-minuttersbydelen i hele Melbourne. Og for Marcus og teamet hans er det å bevege seg til fots helt grunnleggende for å skape bærekraftige bydeler hvor det er godt å bo.

"For oss er kjernen i 20-minuttersbydelene "gangbarhet" – det at folk kan få fylt de fleste behovene i hverdagen innen gangavstand fra boligen. Det omfatter tilgang til matbutikk, kafé, park, bibliotek og skole", sier han.

Hvorfor 20 minutter, lurer du kanskje på? Det har seg sånn at ifølge forskning er dette den gjennomsnittlige strekningen folk er villige til å gå for å få gjort det de trenger i hverdagen. Grensen på 20 minutter gjelder fra boligen til stedet der tjenesten ytes, og tilbake igjen. I lengde betyr det noe sånt som 800 meter hver vei.

Det å ha tjenester innen gangavstand legger ikke bare et godt grunnlag for sosialt samvær og fellesskapsfølelse, men er også utslippsfritt. Siden teorien ble utviklet som et alternativ til et samfunn med bilen i sentrum, blir redusert avhengighet av bil ofte fremhevet som en av de største fordelene ved dette byplanleggingskonseptet.

Ifølge Markus er ny teknologi, for eksempel elektriske og selvkjørende kjøretøy, svært lovende når det gjelder å redusere utslipp. Men dessverre kan teknologien også utilsiktet være med på å videreføre tendensen til ukontrollert byspredning og stadig større behov for infrastruktur, noe som ikke er bærekraftig. Derfor understreker han at "vi kan ikke løse alle vekst- og bærekraftproblemene våre med ny teknologi. I stedet trenger vi blandet arealbruk og et bymiljø som prioriterer fotgjengere."

Utfordringen

Prosjektet er ikke uten utfordringer. Geografisk er Melbourne en enorm by med et stort folketall og en utstrekning på nesten 10 000 km². Slik som det er nå, er de forskjellige bydelene svært ulikt tilrettelagt for fotgjengere, avhengig av arealbruken (bolig, næringsliv, industri osv.) og hvordan gatene er lagt opp.

De indre bydelene kan mer eller mindre regnes som 20-minuttersbydeler, med større tetthet av boliger innen gangavstand fra viktige tjenester. De midtre og ytre delene av Melbourne har derimot lav boligtetthet, og er mer avhengige av bil.

Og så har man det faktum at Melbourne er en etablert by hvor infrastruktur, veier og industriområder allerede er på plass. Det er vanskelig å restrukturere etablerte områder i ettertid, sier Marcus, men teamet arbeider med å samle støtte i lokalsamfunn som ikke har fått store investeringer, for å skape bedre forbindelser med nabolagene omkring.

Til tross for utfordringene er Marcus optimistisk med tanke på prosjektet. Innen 2050 ser han for seg Melbourne som en "virkelig polysentrisk by, fylt med egenartede og levende bydeler hvor du kan velge å leve og jobbe nær stedet hvor du bor, men hvor det også er lett å bevege seg rundt i byen."

Frem mot 2050

År 2050 er kanskje et godt stykke unna, men utvikling i stor skala tar tid. Nettopp derfor er det viktig at byer begynner å gjøre urbane områder fremtidssikre så snart som mulig.

Ifølge en nylig rapport fra FN vil to av tre mennesker på jorden bo i byer eller tettsteder innen 2050, noe som understreker behovet for bærekraftig byplanlegging.

Bærekraftpolitikk blir gjerne diskutert og besluttet på internasjonalt og nasjonalt nivå, men forskning viser at regionale aktører vil være helt avgjørende for å drive frem bærekraftig byutvikling.

Antonio Bento, professor i offentlig politikk og økonomi på University of Southern California (USC), forklarer på nettstedet til USC at "hvis byer blir nivået vi driver med klimapolitikk på, får vi omfattende klimalovgivning selv uten nasjonalt lederskap."

Å skape en mer bærekraftig fremtid er åpenbart ikke noe man kan gjøre på egen hånd. Det er en situasjon som krever alle mann på dekk. Her må alt fra det å fremme grønne bedrifter og naturnære vaner til å omfavne tverrindustrielt samarbeid og fostre innovasjon inngå i planen. Planen for en bedre fremtid.