Veien inn i fremtiden: hvordan et arktisk frøhvelv vil redde verden
Jordbruk kan godt sies å være tidenes fremste drivkraft for menneskets utvikling. Det sysselsetter en fjerdedel av verdens arbeidsstokk og har vært en katalysator for teknologiske nyvinninger gjennom hele historien. Men det kan også være svært destruktivt. I dag kan mange av miljøkatastrofene våre, inkludert avskoging, tap av biologisk mangfold og karbonutslipp, kobles til jordbruk. Ettersom matproduksjon medfører store belastninger på de globale økosystemene, foregår det et kappløp om å løse et av dette århundrets mest betydningsfulle spørsmålene: kan verden livnære seg på en bærekraftig måte?
Et sted i en iskald øygruppe langt nord for Polarsirkelen ligger en bunker omgitt av isbreer og isbjørner. Det eneste tegnet på menneskelig aktivitet er en diger, kileformet betongstruktur som ser ut som om den trenger ut fra jordens indre. Den ser neste utenomjordisk ut. Selve strukturen kunne lett bli tatt for å være et kunstverk, men det den inneholder, er mye mer verdifullt enn selve bygningen. Dette er Svalbard Globale frøhvelv, også kjent som verdens dommedagshvelv. Og den er en av de viktigste bygningene som finnes på jorden i dag.
Du ser kanskje ikke på frø som noe som trenger beskyttelse, men da tar du feil. Nylige beregninger viser at halvparten av jordens kaloribehov dekkes av kun tre kornsorter: mais, ris og hvete. Denne hellige treenigheten av kornsorter har blitt en grunnleggende del av kostholdet vårt. På grunn av denne avhengigheten har bevaringstiltak blitt et prioritert område for myndigheter og institusjoner. "Jeg tror aldri noensinne det har vært større behov for bevaring enn nå. Bare kikk ut vinduet og se hvordan alt har forandret seg på grunn av klimaendringene", sier Lise Lykke Steffensen, administrerende direktør i NordGen, som er organisasjonen som har ansvar for å ta vare på over 1 million forskjellige frø på Svalbard.
Hvelvet er det største lageret av denne typen i verden, og er et trygt oppbevaringssted for over 17 000 lokale frøbanker som vil ha et reservelager av sine egne frøsamlinger i tilfelle krig, sykdom eller andre onder som truer våre globale matsystemer. Det endelige målet er å ha et eksemplar av hver eneste frøvariant som finnes på jorden. Hvelvet er selvsagt en siste utvei i tilfelle en krise som kanskje aldri vil skje. For det meste handler ikke Lises jobbhverdag om å forhindre verdens undergang, men snarere om å finne praktiske løsninger for en verden som er i rask endring.
"Vanligvis skjer miljøendringer over tusenvis eller hundrevis av år. Men nå ser vi stadig raskere klimaendringer, og plantene, dyrene og skogene våre klarer ikke å tilpasse seg like raskt. Det betyr at vi trenger nye gener og egenskaper i planter og dyr slik at de kan takle disse endringene", forklarer Lise.
Dessverre er det ikke så enkelt som å bare lage noen nye genmodifiserte laboratoriefrø som kan tilpasse seg de nye miljøene. "En av de største utfordringene våre er om vi vil klare å dyrke planter som trives i disse nye klimaene. Det tar 15 til 25 år å utvikle en ny plantevariant. Så det vi ser på markedet akkurat nå, ble utviklet i en tid da klimaendringene ikke var som i dag, og det er et problem." Det er en skremmende tanke, siden mange av frøene vi bruker i dag, ikke egner seg i miljøet slik det er nå. Dette kan få store, alvorlige konsekvenser. "Jeg leste nylig en artikkel som fortalte at man i år, i Sverige, høstet noe sånt som 40 til 50 % av en vanlig avling på grunn av tørken. Det betyr at plantene er under mye større påkjenning enn vanlig."
Dessverre for Lise er ikke det den eneste naturkatastrofen hun har å hanskes med. På grunn av den demografiske tidsbomben vil situasjonen sannsynligvis bli verre før den blir bedre.
Vi må ta i bruk alle ressurser vi har tilgang til. Dette er et kappløp mot tiden.
Proteinspekkede insektlarver
I løpet av de neste 30 årene vil jordens befolkning nå 10 milliarder. Ikke overraskende vil dette medføre en rekke problemer. Næringsbehovet til en stadig voksende befolkning kombinert med et stadig mer umedgjørlig og uforutsigbart miljø har fått eksperter til å konkludere at vi står ved inngangen til en verdensomspennende matkrise. Ettersom jordbruk og matproduksjon allerede står for over en tredjedel av verdens totale drivshusutslipp, vil det kreves revolusjonerende endringer i måten vi produserer mat på, for å oppfylle både klimamålene våre og kaloribehovet vårt.
Men hvor langt kan vi tøye de miljømessige og teknologiske grensene for å oppnå matsikkerhet for alle?
Kinogjengere har lenge vært fullt klar over hvilke kulinariske katastrofer vi kan forvente. Fra proteinspekkede insektlarver i Blade Runner til planktonbaserte energitilskudd i den gamle klimadystopien Soylent Green fra 70-tallet har Hollywood forberedt ganene våre på en radikal omlegging av kostholdet i fremtiden. Slike skrekkeksempler er kanskje underholdende på kinoskjermen, men er de ikke litt overdrevne og usannsynlige? Dessverre er de kanskje ikke det.
Nå som bønder sliter med mangel på tilgang på dyrkbar jord, og allerede svekkede økosystemer presses for langt, tyr mange bedrifter innen jordbruk og næringsmidler til vitenskapen for å finne svar. Teknologier som er under utvikling, som vevsteknikk og syntetisk biologi, kan potensielt forbedre avlingene og tilgangen til matprodukter. Blant annet er kjøttfri biff og veganske meieriprodukter allerede på vei inn i varehyllene våre. Men hvor stor rolle vil vi egentlig gi teknologien i matproduksjonen vår?
Lise mener at vi ikke bør avfeie noen alternativer. "Standardsvaret mitt på dette spørsmålet er at vi må ta i bruk alle ressurser vi har tilgang til. Dette er et kappløp mot tiden. Det er naturen vi står overfor, og miljøet vårt endrer seg så raskt at naturen ikke kan holde tritt." Denne mottakeligheten for nye ideer har ført til noen nokså interessante partnersamarbeid for NordGen. "Akkurat nå har vi et samarbeid gående med en stor matprodusent, der vi ser på over 800 forskjellige typer frø. Vi analyserer genotypen deres og samler inn store mengder informasjon siden de selvsagt er ute etter å finne noe som gir mer næring, har bedre tekstur eller føles bedre i munnen."
Slik vi lever i samfunnene våre, har vi tapt mye kunnskap om naturen og jordbruk
Dette samarbeidsprosjektet er bare ett av mange som NordGen ser på som grunnleggende for matsikkerheten i det 21. århundre. Det er tydelig at Lise ser på krysningspunktet mellom forskningssentre, kommersielle interesser og politiske aktører som fruktbar mark for å få innovasjonen til å blomstre. Å gjøre hele jobben selv, er ganske enkelt ikke mulig lenger. "De som bare jobber i en silo, vil sakke akterut, for her kreves det samarbeid."
NordGen jobber med en horisont 100 år frem i tid, hvilket betyr at mye av arbeidet deres ikke vil kunne bedømmes før i det 22. århundre. Til tross den enorme skalaen, velger Lise en pragmatisk tilnærming når hun skal forutsi fremtidens trender innen jordbruk. "Dessverre er det sånn at slik vi lever i samfunnene våre, har vi tapt mye kunnskap om naturen og jordbruk. Det er jo mange som ikke har noen anelse om hvordan man dyrker poteter, for eksempel. Så vi må gå tilbake og på en måte finne opp hjulet på nytt. Vi må bli i stand til å produsere vår egen mat og bli mindre avhengige av importerte varer. Jeg tror at vi i fremtiden vil se en mye tettere integrering mellom oss selv og omgivelsene våre."
Det er neppe et populært svar blant science fiction-fans som er lystne på tørket pizza. Det er likevel noe veldig syklisk – nesten poetisk – ved å hente spader og greip frem fra boden og søke tilbake til røttene våre.
