På godt og vondt: hva som virkelig skjedde på COP 28

Hei alle sammen, her fra gulfen. Som journalist med fokus på klima og bærekraft har jeg tilbrakt de siste ti dagene i Dubai (regionens største og mest besøkte by) som deltaker på COP 28. Selv om det er andre gang jeg er på dette globale arrangementet, kan det være en nokså intens opplevelse.

Mens jeg slappet av i fjellene etter mange dager i en menneskeskapt by, kom jeg i snakk med en gjeng med gjester på en bed-and-breakfast. De hadde også være på COP, og fortalte at de jobbet i oljeindustrien. Halvparten av gjestene jobbet for to av de største oljekonsernene i regionen.

Denne kontrasten mellom klimaforkjempere og ansatte i oljekonsern som sitter samlet foran peisen for å få et avbrekk fra jobben, er et godt bilde på denne utgaven av COP i en annen skala. Det er mange kjente – og ikke fullt så kjente – ansikter rundt bordet. Tross kritikken mot konferansen er COP viktig, fordi det er det eneste toppmøtet hvor alle de store aktørene er til stede: statlige representanter, FN-delegater, presse og sivilsamfunnet. De er der for å takle klimaendringene og konsekvensene av dem. Målet alle enes om, er å nå netto null innen 2030 for å begrense temperaturstigningen på planeten til 1,5 grader og dermed sikre en levedyktig fremtid. Årets COP er spesielt viktig siden den kommer halvveis mellom Parisavtalen – den første bindende internasjonale avtalen som ble vedtatt av 196 parter på COP 21 i 2015 – og vårt kollektive mål om å holde oss innen en 1,5-gradersgrensen innen 2030.

Den raskeste og mest effektive måten å gjøre dette på er å fase ut fossile brensler. Men det er her det blir problematisk. 

I år, før starten av konferansen, ble det rapporter om at deltakere på høyt nivå i ledelsen for COP 28 har blitt anklaget for å bruke møter med verdensledere som en anledning til å gjøre forretninger innen olje og gass. En annen bakdel ved en konferanse på denne skalaen er energien og ressursene som brukes på å navigere to uker med selvsentrert politikk, hierarkier med handlingsvegring og ikke minst karbonkostnadene ved at tusenvis av personer reiser hit. Dette var de omstridte og bakenforliggende kontroversene som preget starten av den to uker lange konferansen. 

Transportens dag

La oss dele opp det som skjer i løpet av disse to ukene på COP i porsjoner: De første par dagene arrangeres toppmøtet mellom verdensledere. Etter ledernes taler, flyttes forhandlingene til saler bak lukkede dører. 

Så har vi temadagene. Hver enkelt dag fokuserer på en bestemt klimamelding: finans / handel / likestilling mellom kjønnene, energi / rettferdig omstilling / urfolk, natur / arealbruk / hav og så videre. Disse dagene avgjør hvem som kommer for å representere landet sitt. Politiske forhandlinger mellom ulike involverte parter er det som tar lengst tid, og derfor settes det av mer enn en uke til dem.

På den syvende dagen av COP 28 var temaet multilevel-tiltak, urbanisering og transport. Det passet veldig godt å ha denne dagen midt i konferansen, siden omtrent all småprat i og rundt arrangementet dreide seg om infrastrukturen, byplanleggingen, trafikken og de generelt enorme avstandene man må tilbakelegge for å bevege seg rundt i Dubai by. Det er begrenset med kollektivtransport i denne regionen. Man merker fort hvor viktig bilkulturen er her, og hvordan byen er bygget for biler snarere enn mennesker. Folk pratet for eksempel om hvor lang tid det tok bare å komme seg til en middag i Dubai sentrum, selv om det finnes saksfelts motorveier (jeg personlig opplevde å bruke to timer på å kjøre en strekning på 40 km). 

I den svenske paviljongen startet transportens dag med en paneldebatt om status for den globale bilindustrien, med Polestar, Kearney, European Climate Foundation og Climate Group som deltakere. Bilindustrien spiller en svært viktig rolle i innsatsen for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Siden jeg bor i New York og ikke har hatt bil på over ti år, får jeg en kraftig påminnelse om at bilindustrien er en gigantisk brikke i puslespillet for å nå netto null, spesielt i en region som denne.

Med vårt nåværende tempo er vi ikke i nærheten av å nå målet. Derfor utarbeidet Polestar, i samarbeid med Rivian og Kearney, et veikart for å få oss tilbake på sporet, kalt The Pathway Report.Rapporten forteller at personbilindustrien, som for øyeblikket står for 15 prosent av de globale utslippene, ligger an til å ha brukt opp karbonbudsjettet sitt i 2035, og er på vei til en overskridelse på 75 prosent i 2050.

Rapporten forteller videre at det er tre spaker som bilindustrien må trekke i for å komme i rute til holde seg innenfor grensen på 1,5 grader:1. Fossilbiler må erstattes av elbiler innen 2032.2. Strømnettet må ha 100 % fornybar energi innen 2033.3. Utslippene av drivhusgass i forsyningskjeden må reduseres med 81 % innen 2032.

Panelet startet virtuelt med tidligere visepresident i USA, Al Gore, som fortalte at fjorårets elbilsalg sto for 20 prosent av det totale personbilsalget, et kritisk vendepunkt før masseutbredelse. 

Under paneldebatten var det en ting jeg spesielt la merke til. Mónica Araya, Executive Director i European Climate Foundation, argumenterte for at bilindustrien ikke trenger å vente på avkarbonisering av hele forsyningskjeden for å gjøre drastiske endringer. Hun hevder at til tross for de mange kompleksitetene, kan industrien bevege seg raskere ved å være ambisiøs med sine strategier for fornybar energi – en appetitt hun allerede har sett i land som er klare for masseutbredelse, som Brasil og Indonesia.

Nye tider?

Den andre uken av COP er også viet forhandlinger bak lukkede dører, samtidig som FN-organisasjoner, nasjoner og territorier kommer med sine prioriterte meldinger, klimaforpliktelser og kunngjøringer. Og det er her noen av de kritiske forhandlingene foregår. 

Dette er den ene gangen i året da verdenslederne kan forhandle om klimafinansiering. Landene som er mest påvirket av klimaendringer – Sudan, Afghanistan, Pakistan, Kongo osv. – er avhengige av disse forhandlingene for å sikre seg avgjørende finansiering fra rikere land. Dette kalles Loss and Damage. Hensikten er at rike land som forurenser mye, endelig skal betale sin gjeld til utviklingsland som knapt har bidratt til karbonutslippene, men som likevel utsettes for størstedelen av klimakatastrofene.

Og for første gang noensinne ble årets Loss and Damage Fund vedtatt i løpet av den første dagen av COP 28 – en seier som utviklingslandene har måttet jobbe hardt for. Så langt er det satt av 700 millioner dollar til dette fondet for tap og skader. Det høres kanskje mye ut, men det er faktisk bare 0,2 % av de ugjenkallelige økonomiske og ikke-økonomiske tapene utviklingslandene nå står overfor.Det er nedslående tall, men det viser bare hvor viktig det er med slike samlinger, siden folk i klimautsatte land lever med denne krisen hver eneste dag. Det er også en sjeldenhet at motstandsgrupper som aktivister, urfolkrepresentanter og media møtes ansikt til ansikt i samme rom som verdensledere.

Det som likevel kanskje er det viktigste resultatet av konferansen, kom den siste dagen, da de to ordene "fossile brensler" omsider ble nevnt i sluttdokumentet fra COP 28. Teksten maner til "omstilling bort fra fossile brensler i energisystemer på en rettferdig, ryddig og rimelig måte". Representanter fra 200 nasjoner vedtok teksten, en konsensus som nå har fått navnet UAE-konsensusen, etter De forente arabiske emirater. Øystater som mister landareal for hvert år som går, på grunn av stigende havnivå, sa at teksten er et fremskritt, men inneholder massevis av smutthull. Forskere mener teksten ikke går langt nok, mens fattigere land er skuffet over at teksten ikke omfatter en konkret plan for klimatilpasning. Selv om det har kommet kritikk på grunn av visse forbehold i teksten og det at avtalen ikke er bindende, har man i det minste endelig, med rene ord, krevd tiltak for en omstilling bort fra kull, olje og gass, og det er første gang i historien det skjer.

Den globale scenen her kan være fryktelig treg, men nå som jeg er her, blir jeg minnet om betydningen av å bygge opp fellesskap. Veldig mange allianser og koalisjoner blir dypere og sterkere for hver dag som går. Dessuten ligger det så mye glede og følelse av mening i å bygge opp fellesskap, og det styrker følelsen av hvor viktig dette er. Dette er en kollektiv, sterk og historisk grasrotbevegelse, og vi nekter å la fossilselskapene og utenforstående interesser bestemme utfallet. 

Om Sophia

Sophia Li er en prisbelønt journalist, klimaforkjemper og FN-utnevnt menneskerettsforkjemper. Hun er global korrespondent for prins Williams Earthshot Prize og vert for Metas miljøpodkast Climate Talks. Hun er Impact Editor hos det trykte kvartalstidsskriftet Family Style. Sophias journalistreportasjer har blitt publisert av CNN og FN, og hun har signert bidrag i Vogue, New York Magazine, Washington Post og Atmos. Hun er en av grunnleggerne av STEWARD, og er en av lederne av World Economic Forums Web3 Sustainability Coalition.

Artikkelen er, eller har blitt, bestilt av Polestar Automotive AB (Polestar). Skribenten(e) svarer for innholdet i artikkelen. Synspunktene, meningsytringene, funnene og konklusjonene eller anbefalingene er utelukkende skribenten(e)s. De gjenspeiler ikke nødvendigvis Polestars synspunkter. Polestar påtar seg ikke ansvar for eventuelle feil eller utelatelser i, eller riktigheten av, informasjonen i artikkelen.